”LANDSKAP MED GRAVEMASKINER.
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger

kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage”.

utdrag fra http://www.rolf-jacobsen.no/html/tidligered04.htm

Dette diktet fant jeg i et gammelt dikthefte som jeg hadde fra ungdomskolen. Diktet er skrevet av Rolf Jacobsen (1907-1994). Han var en norsk journalist og lyriker og han regnes som en av Norges største lyrikere. Dette diktet er tatt ut av diktsamlingen jord og jern som kom ut i 1933. Han regnes som den første moderne lyrikeren i Norge.

Jeg valgte dette dikte fordi jeg liker det og synes at budskapet og temaet han tar opp er svært viktig og selv om diktet ble skrevet får nesten åtti år siden er temaene like relevante og viktige i dag. Jeg vil si at dette diktet er tidløst.

Diktet handler om hvordan vi mennesker gjør stadige inngrep i naturen. Han beskriver det som om gravemaskinene spiser opp løvetenner, jord og blåklokker, og deretter spytter det ut som asfalt. Han bruker et kaldt og hard språk som gjør at stemningen blir dyster og kontrastfull med den vakre naturen som han også beskriver. Han tar i bruk kontraster mellom de store og grusomme stygge maskinene og den vakere og uskyldige naturen. Gresset/asfalten, harmonisk og i balanse/dystert og trist.Det er også tatt i bruk andre virkemidler som gjentagelse, de spiser av skogene mine….og de spiste av skogene mine/de eter og spytter ut, spytter ut og eter.

Jeg tror dette diktet har et budskap om at vi mennesker må spare naturen og tenke oss om hvor mye vi ødelegger for dyre og plantelivet. Dette diktet ble skrevet på 1950-tallet da veldig mange var opptatt av velstand og å bygge opp landet etter krigen, så jeg tror han skriver dette diktet som en advarsel for oss mennesker som står bak disse grusomme og sultne monstrene.